Slik forbereder vi et opptakssted før mobilen kommer opp av lommen
Et blikk bak kulissene på hvordan opptaksdagen planlegges i forkant: befaring, lyd, lys, tillatelser og en sjekkliste som faktisk brukes ute i felt.
6 min lesetid
Arbeidet starter lenge før opptaket
Når jeg underviser i forberedelse av opptakssted, begynner jeg alltid med det samme spørsmålet: hva skal seerne sitte igjen med etter ett minutt og tretti sekunder? Svaret styrer alt annet. Det avgjør hvor du står, hvem du snakker med, og hvor mye tid du trenger på stedet. Uten et slikt utgangspunkt ender mange opp med å filme alt de ser og ha for lite av det som betyr noe.
Jeg skriver spørsmålet øverst på et ark, deretter tre ting jeg må ha i boks. Det kan være en kort åpningsscene, selve intervjuet og noen bilder som viser stedet. Mer trenger det sjelden å være for en liten reportasje. Resten av dagen blir enklere når listen er kort og tydelig.
Elevene på kurset gjør det samme før den første feltøvelsen. Noen synes det er tungvint å skrive ned det de allerede har i hodet. Men det er nettopp når tankene står på papir at hullene dukker opp, for eksempel at ingen har sjekket om stedet er åpent for publikum.
Befaring: gå stedet med ører og øyne
Helst drar jeg til stedet på forhånd, til omtrent samme tid på dagen som opptaket skal foregå. Da ser jeg hvor sola står, hvor skyggene faller, og hvor mange som går forbi. Jeg stiller meg der kameraet skal stå og snur meg rundt. Bakgrunnen bak intervjuobjektet bestemmer ofte mer enn selve spørsmålene.
Jeg stopper også og lytter i minst et minutt, helt stille. Ventilasjon, trafikk, kjøleskap og fjerne anleggsmaskiner dukker opp først når du slutter å snakke. Mikrofonen hører dem alle, og de lar seg nesten aldri fjerne i redigeringen. Et rom som ser fint ut kan være ubrukelig fordi det surrer.
Har jeg ikke tid til befaring, ber jeg kontaktpersonen sende noen bilder fra mobilen og beskrive lyden på stedet. Det er ikke like godt, men det avslører de verste overraskelsene. På kurset øver vi på begge deler, slik at du vet hva du kan gjøre når tiden er knapp.
- Gå dit ved samme tid på dagen som opptaket
- Se etter skygger, motlys og bakgrunn
- Lytt i ett helt minutt uten å snakke
- Finn strømuttak og et tørt sted til utstyret
Tillatelser og avtaler som må på plass
Mange tror tillatelser bare gjelder store produksjoner. I praksis kan også en liten reportasje trenge en avtale. Skal du filme inne i en butikk, på et kontor, i en skolegård eller på privat grunn, spør du eieren eller den ansvarlige først. Det tar to minutter, og du slipper å avbryte midt i opptaket.
Jeg ber alltid personene som skal være tydelig med i bildet om å si ja, og jeg forklarer hva opptaket skal brukes til. Et muntlig ja kan holde, men jeg foretrekker å ha det skrevet ned i en kort melding. Folk skal vite hvor bildene deres havner, og de skal kunne si nei.
Vi går gjennom dette som en vurdering, ikke som en juridisk fasit. Hver situasjon er litt forskjellig, og jeg gir deg ikke svar på alt. Men du lærer hvilke spørsmål du skal stille, og hvem du skal spørre, før du stiller deg opp med stativet.
Lyd og lys på stedet
Når befaringen er gjort, bestemmer jeg hvor intervjuet skal foregå. Jeg leter etter et sted med jevnt dagslys fra siden, helst et vindu eller skyggen under et tak. Åpen himmel gir hardt lys midt på dagen, og i høstmånedene her nord står sola lavt og kan blende rett inn i linsen. Et ark hvit pappskive eller en liten reflektor fungerer ofte godt nok.
Lyden vurderer jeg like grundig. Jeg velger rom med myke flater, som gardiner, tepper eller bokhyller, fordi de dempet romklangen. Ute går jeg i le for vinden og tar med vindbeskyttelse til mikrofonen. Kommer det regn, må du ha en plan for et tørt alternativ.
Henrik tar for seg mikrofonvalg på sine kurs, så her holder jeg meg til selve stedet. Poenget er at lys og lyd er to av de tingene du kan påvirke mest ved å velge riktig sted. Utstyret kan du kjøpe senere, men et dårlig rom er vanskelig å gjøre noe med etterpå.
- Dagslys fra siden gir mykere ansikter
- Myke flater demper romklangen
- Planlegg et tørt alternativ ved dårlig vær
Sjekklisten som følger deg ut døra
Selve sjekklisten er kort nok til at jeg faktisk bruker den. Den har tre deler: før jeg drar, på stedet og før jeg går. Før jeg drar sjekker jeg batteri, lagringsplass, stativ, mikrofon og kontaktinformasjon til den jeg skal møte. Jeg legger også inn reisetid og litt luft i tidsplanen.
På stedet starter jeg med en testopptak på ti sekunder, og jeg hører på det med hodetelefoner. Det avslører lydproblemer med en gang. Før jeg går, sjekker jeg at alle intervjuene er tatt opp, at jeg har noen bilder av stedet, og at jeg har notert navn og titler riktig. Jeg har mistet nok stavemåter på feltturer til å ta dette alvorlig.
Elevene lager sin egen liste på kurset, tilpasset eget utstyr og egne oppdrag. Min liste er bare et eksempel. En god liste er en du har laget selv og som du stoler på når du står alene i kulden med dårlig tid.
- Før avreise: batteri, minne, stativ, mikrofon, avtaler
- På stedet: testopptak og lytting i hodetelefoner
- Før avgang: navn, titler og ekstra bilder av stedet
Opptaksdagen i praksis: tid og reserveplan
Jeg regner alltid med at ting tar lengre tid enn planlagt. Å rigge utstyret, finne riktig plassering og få intervjuobjektet til å slappe av krever ro. Legger du bare inn tid til selve samtalen, blir du stresset, og stresset merkes i bildet. Derfor setter jeg av minst like lang tid til oppsett som til opptak.
Jeg lager også en reserveplan. Hva gjør jeg om personen blir forsinket, om regnet kommer, eller om stedet viser seg å være støyende? Et sted i nærheten, et rolig rom eller en ny tid kan redde dagen. Reserveplanen trenger ikke være fin, bare mulig å gjennomføre.
Når alt er forberedt, kan jeg bruke kreftene på det som egentlig betyr noe: å lytte til den jeg intervjuer. Det er det jeg ønsker at elevene tar med seg. Forberedelse er ikke byråkrati, det er det som gir deg frihet til å følge samtalen når den tar en uventet vending.
Forberedelse av opptakssted handler om å fjerne de unødvendige overraskelsene. Du kjenner stedet, har avtalene på plass, vet hvordan det høres ut og har en liste du stoler på. Da kan mobilen gjøre jobben sin, og du kan konsentrere deg om menneskene foran kameraet. Det er ikke spennende arbeid, men det merkes i hver eneste reportasje.